The Camera as Wanderer – into Art

It is conceivable that
an encounter between film and art might take place one day
by a river
running through a city
somewhere in Europe
or in some bushes near by.

Documentary films often end up in inaccessible places

like this

where we set out to gather in
some of the takes for this film.

Apparently we seem to have been in a some kind of
No Man’s Land.

And it’s true –
that’s the way it was.
The camera cannot manage to analyze these impressions any more thoroughly.

But we noticed that
in some way
Schuhmann’s music enhanced the mood of the images…

or did the images enhance the mood of the music?

Which turned our thoughts to the theatrical tableaux.
In a more unadorned version.

As if we had rediscovered a meeting place
or a secret room.

In the same way,
the enigma of a railway station
is its monotony.

The station – eternity’ terminal. An unbending and obstinate statement of timelessness – sending their missiles with metallic gestures
into the future.

In our particular case,
the film is left standing on the platform almost feeling sorry for iself…

We plunge into darkness. From a distance, we gaze at the stage effects.

Man kunne kanskje tenke seg
at et møte mellom filmen og kunsten
en gang fant sted ved en elv som renner gjennom en by
ett eller annet sted i Europa,
eller i noen busker like ved.

Dokumentarfilmen havner ofte på slike utilgjengelige steder –

som her –

hvor vi på et gitt tidspunkt sanket sammen enkelte av bitene til denne filmen.

Tilsynelatende ser det ut til at vi har vært i et slags ingenmannsland.

Og det er sant – det var sånn det var. Filmapparaturen klarer ikke
å analysere disse synsinntrykkene noe dypere.

Men vi merket oss
at på ett eller annet vis forsterket Schuhmanns musikk stemningen i bildene –

eller var det bildene som forsterket stemningen i musikken?

Noe som fikk oss til å tenke på teatralske tablåer –

i en mer naken utgave –

som om vi hadde gjenfunnet et møtested – eller et hemmelig rom.

På samme måte er det gåtefulle
ved en jernbanestasjon monotonien.

Stasjonen – evighetens terminal.
En urokkelig og halsstarrig påståen om det tidløse – som med metalliske gester sender sine langsomme prosjektiler inn i fremtiden.

I dette tilfellet
står filmen igjen på perrongen –
nesten litt selvmedlidende.

Vi dukker inn i mørket.
På avstand betrakter vi
scenens effekter.

Initially we would really have preferred to film in complete darkness.

Maybe reminded by the thought of a secret room?

In times past we had thought idly of the documentary in exile.

Of the camera as a wanderer.

Neatly arranged,
our cameras remind us
of bemedalled war heroes.

Their experiences do not speak to us.

But we have tried to
squeeze meaning from them.

Made films with them.

When we film,
meaning is forced into the camera
24 times a second
To the accompaniment of
the sound of the claw
that advances the film.

The traces of meaning
that are committed to film
are inconceivable without
this sound, which the
cameraman knows all too well
and later tries to conceal.

I utgangspunktet
ville vi gjerne ha forsøkt
å filme i stummende mørke.

Kanskje tanken
om et hemmelig rom?

Tidligere har vi fablet om
dokumentarfilm i eksil –

om kameraet på vandring . . .

Pent oppstilt
minner våre kameraer
om dekorerte krigshelter.

Deres erfaringer
taler ikke til oss.

Men vi har forsøkt å
presse betydning ut av dem –

filmet med dem . . .

Når vi filmer
stappes mening inn i kameraet
24 ganger i sekundet
akkompagnert av lyden av griperen
som rykker filmen frem.

Det lille snev av mening
som festes til filmen
er utenkelig uten denne lyden
som kameramannen
kjenner altfor godt.