Spitsbergen in b/w and colours

This is amateur material
from New Ålesund in 1953.

Here, at Kings Bay,
business is booming.

The mail plane arrives…
An old wartime Catalina.
A solemn moment…

The scene fits in with our
own film recollections
from Spitsbergen.

The Kings Bay works
were a political issue.

Several accidental explosions had
shocked the small mining community.

When we visited the place
many years later,
production at Kings Bay
had stopped.

The mine shafts had been filled in.

And the factory doors
were barred with bolts.

We felt as if we were
in a ghost town.

Roald Amundsen’s mast
is still there, alone.

The airship Norway takes off…

The year is 1927.

Amundsen disappears…

We glide North towards
vast ice fields

Our camera rolls
as many cameras have rolled
before ours
with no logic to guide them.

Later I realised that I fell
in love with Spitsbergen.

My images of Grumant City
show a mining community,
which was abandoned
many years ago.

Spitsbergen is full of relics, which
are still enveloped in mystery.

We pursued a few of them.
They had led us to World War II.

Only a tiny fragment of the
history of Spitsbergen
was shown this time.
Maybe we should leave it at that.
Film is fragments anyway.

En amatørfilmer i Ny Ålesund
gjorde disse opptakene i 1953.

Her, ved Kings Bay
er det full drift.

Postflyet kommer …
En gammel Catalina
fra krigens dager.
En høytidelig stund …

Bildet passer til vår egen
filmerindring fra Svalbard.

Kings Bay-anlegget var omdiskutert.

Flere eksplosjonsulykker hadde
rystet det lille gruvesamfunnet.

Da vi mange år senere
besøkte stedet,
var driften
ved Kings Bay nedlagt.

Gruvenedgangene var gravet igjen.

Og dørene til anleggsbygningene
var sperret med bolter.

Vi hadde en følelse av
å være i en spøkelsesby.

Roald Amundsens mast
står ensom tilbake.

Luftskipet „Norge“ letter …

Året er 1927.

Amundsen forsvinner …

Vi glir nordover
mot store ismasser
slik mange har gjort
det før oss.

Vi filmer
slik som andre
har filmet før oss,
helt irrasjonelt.
I ettertid forekommer det meg
at jeg ble forelsket
i Svalbard.

Bildene mine fra Grumantbyen
viser et gruvesamfunn
som er nedlagt
for mange år siden.

Svalbard er full av slike gåter
som bare er gåter.

For vår del hadde vi
fulgt bare noen få av dem.
De hadde ført oss
til 2. verdenskrig.

Bare en liten flik
av Svalbards historie
ble vist i denne omgang.
Kanskje blir det med det.
Film er fragmenter.